"Da var det ikke min feil alikevel"

Leserbrev av Linda Eliseussen (slik det stod i avisen Akers Avis Groruddalen 07/08/2013, minus bildet).

Det var det jeg sa til min mor da vi gikk hånd i hånd ut fra Rikshospitalet en dag i 1994. Jeg var 13 år og hadde fått diagnosen Dyspraksi og dermed en forklaring på hvorfor jeg var som jeg var. 

Dyspraksien kom muligens av for lite oksygen under fødselen, men det har legene aldri kunne fastslå helt. Tårene trillet på oss begge, men vi hadde også et smil om munn. Min mor hadde fått en forklaring på hvorfor jeg ikke altid hørte etter, hvorfor jeg sov så mye, og hvorfor jeg hadde vært sen med alle milepæler som å krabbe, gå og å snakke. Jeg hadde fått en forklaring på hvorfor jeg hadde så dårlig ansiktsmimikk, snublet hele tiden, aldri klarte å stå på ski, til tider ikke orket hudkontakt, strevde med å skrive og… Herregud, jeg hadde plutselig fått svar på alt. Jeg var så lykkelig, så lykkelig. Og fra den dagen gikk alt fremover, sakte men sikkert, men det gikk fremover.

Jeg ble født en vårdag i 1981, 14 dager over tiden. Veldig tidlig merket mamma at det noe som ikke var helt rett. Jeg klarte ikke å ta pupp for jeg klarte ikke engang å forme munn nok til å få tak. Min mor tok det opp med helsepersonell, men ble ikke hørt. Og utviklingen ellers gikk for så vidt normalt. Så når jeg var ca. 1 år fikk en kraftig infeksjon og i en alder av 2-3 et epilepsilignende anfall. Etter dette gikk alt saktere. Mamma tok meg med fra lege til lege, fra helsestasjon til fysioterapaut. Hun tok meg med til alle som ville og burde høre. Jeg ble testet for alt fra ADHD til Autisme, men uten at noe kunne fastslås. En diagnose ble alikevel satt, på min mor. Hun fikk beskjed om at det var hun som var overhysterisk og det var ingenting feil med meg. Problemet var at jeg slet med alt som bruk av bestikk, det å kle på meg og å knytte skoene. Jeg lekte for det meste med meg selv og skjønte rett og slett ikke menneskene rundt meg. Jeg forsto ikke ansiktsuttrykk, jeg skjønte ikke når et «Nei» var et «Nei», og jeg var ganske intens til tider. Barnehage-tantene løste dette ved å ta meg med seg inn for å hjelpe til med å f.eks. bake, når de andre barna var ute å lekte. På skolen ble jeg fysisk og psykisk mobbet, og lærere gjorde noen få tafatte forsøk på å løse det, men bl.a. uten voksne ute i friminuttene gikk det som det måtte gå. Jeg fikk også ved et tilfelle slengt fra en lærer «Det er du som erter på deg de andre». Jeg ble fortsatt utredet, og jeg hadde noen timer her og der hos bl.a. fysioterapaut og logoped, men uten en diagnose var det ikke lett å gi meg et opplegg.

Mamma begynte å trene med meg hjemme. Jeg fikk beskjed om å knyte skoene til jeg fikk det til, ta på meg jakka, av og ta den på igjen helt til jeg klarte å gli opp glidelåsen. Språket mitt gikk mye lettere når jeg pratet på telefonen, så jeg måtte prate mye på telefonen. Og jeg gjorde mange grimaser i speilet for å myke opp ansikts-musklaturen. Det var kanskje lite oppmuntring å få, men dette var mammas måte å gjøre det på. Uten bistand og veiledning kan det umulig ha vært lett for henne. Og jeg har alltid hatt en sterk psyke, så jeg tålte det. Ikke minst, jeg fikk til ting til slutt. Vi hadde ikke så god råd når jeg vokste opp. Mamma og pappa skilte seg når jeg var 7 eller 8 år. Så det var min 2 ½ år eldre søster, mamma og meg. Men mamma brukte fantasien og dro meg med på ting som ikke kostet så mange kronene. Siden «venner» var et fremmedord for meg lærte mamma meg hvordan jeg kunne finne på ting alene, og hun fikk flere av sine venner til å stille som støttekontakter for meg. De periodene jeg og min søster gikk på samme skole var stadig der for å beskytte meg, og hun dro meg av og til med ut når hun skulle møte sine venner.  Besteforeldre og onkel stilte opp og bidro til at jeg kunne holde på med aktiviteter som ridning. Og så hadde jeg et fristed i 4H.

Så når jeg var en 12-13 år jobbet min mor som renholder på Rikshospitalet. Helt tilfeldig fikk hun informasjon om et prosjekt de skulle starte med, et prosjekt som gikk på utredning for lite kjente funksjonshemminger. Hun bestemte seg for at jeg bare måtte bli med på dette prosjektet, men hun trengte en henvisning. Hun dro til våres daværende familielege og gav klar beskjed om at der kom hun til å bli helt til legen hadde skrevet henvisningen. Den fikk hun, og jeg ble tatt inn som pasient ved prosjektet. Når diagnosen kom gikk alt fort. Familiemedlemmer, skolen og andre ble informert. Ikke mange ukene etter at diagnosen ble satt dro jeg på et 14 dagers opphold til Beitostølen Helsesportssenter der de fokuserte på hva jeg fikk til. Gymlæreren ble også invitert slik at det kunne legges til rette et opplegg også her. Nå når jeg hadde en forklaring på alt økte også selvtilliten min, og i 8. klasse fikk jeg selv slutt på mobbingen. Det gjensto fortsatt mye jobb og trening, men alt var plutselig overkommelig.

16 år gammel begynte jeg på Helse- og sosialfag på folkehøyskole i Sør-Trøndelag og fikk venner for første gang i mitt liv. Senere flyttet jeg tilbake til mamma som da hadde flyttet til Lillehammer

for å gå på høyskolen. Jeg begynte på Helse- og sosialfag og deretter Barne- og ungdomsarbeider på videregående, første året i en klasse for de som trengte ekstra oppfølging. Så kom læretiden i Oslo. I 2003, 22 år gammel flyttet jeg til Dublin for å bo og jobbe der i 13 måneder. Selvtilliten min hadde aldri vært høyere.

I dag har jeg et godt liv, her jeg bor i egen leilighet på Ammerud i Oslo. Noen timer hos psykolog ble det, men det gjorde utrolig godt. Jeg elsker å jobbe med mennesker og har opparbeidet meg erfaring fra arbeid med barn og unge i bl.a. skole, barnehage, SFO og fritidsklubb. Jeg har jobbet i butikker og på kundesenter. I skole-, forening- og jobbsammenheng har jeg vært så heldig å inneha flere tillitsverv. Jeg har holdt flere foredrag om det å vokse opp med Dyspraksi, og i dag bistår jeg med arbeidet i Norsk Dyspraksiforening. Drømmen for fremtiden er å kunne jobbe med informasjonsarbeidet om Dyspraksi på heltid. Det er det virkelig behov for. Tall fra bl.a. Storbritannia viser at så mange som 5-10% av befolkningen har Dyspraksi, de fleste en svak grad. Alikevel er kunnskapen her i landet dårlig, også blant fagfolk. Mange voksne dyspraktikere går rundt uten diagnose. Jeg kan faktisk si, med hånden på hjertet, at jeg ikke ville vært dyspraksien foruten. Den har gitt meg en innsikt jeg ikke ville hatt ellers. Takket være Dyspraksien er jeg løsningsorientert, kreativ og jeg jobber hardt.