Personlige Dyspraksihistorier
Under finner du ulike historier rundt temaet Dyspraksi. Det er historier som er fortalt av dyspraktikere, foreldre og andre. Illustrasjonsbildene (ingen bilder er altså av de virkelige personene, med mindre dette er spesielt nevnt) i til disse historiene er lånt ut av Free Digital Photos.
Linda Unwin er fra England, men bor i dag
i Oslo.
Opp- og nedturer, men like fult et liv
Jeg fikk diagnosene Dyspraksi, Dysleksi og Scotopic Syndrom i en alder av 33 år, etter at jeg hadde startet på universitet som voksen. Helt frem til da hadde jeg aldri hørt om Dyspraksi, men i etterpåklokskapens navn kan jeg selvfølgelig se at det hadde en stor innvirkning gjennom hele mitt liv.
Ifølge min mor krabbet jeg ikke slik som andre barn gjorde. I full fart raste jeg rundt i huset på hender og føtter og med rompa i været akkurat som et slags insekt. Det jeg så gjorde var å løpe, heller enn å gå. Etter det var det tydeligvis ingen som kunne stoppe meg. Jeg var et fryktelig hyperaktivt og veldig rotete barn, full av nervøse bevegelser, og jeg distraherte stadig min mor ved å fare rundt i en rasende fart. Selvfølgelig, tilbake i 1960-årene var det ikke noe som het ADHD eller noe annet lignende, så mine foreldre fikk beskjed om at jeg «bare» var ei hyperaktiv jente med nervøse bevegelser, at jeg trengte noe å fokusere på og at det ville gå over når jeg startet på skolen. Når jeg startet på skolen ble det ganske opplagt at jeg ikke var særlig akademisk av meg. Jeg var treg på å lese, hadde problemer med å fokusere på en ting av gangen, jeg var klumsete, rotete, sølte mye og hadde problemer med å kontrollere en penn. Men, jeg gjorde det bra i kreative fag og i kroppsøving/gym, og ble derfor oppmuntret til å delta i så mange aktiviteter som mulig for å få et utløp for min hyperaktivitet, som jeg helt klart ikke ville vokse meg ut av.
Etter hvert som jeg ble eldre og avanserte i skolen, innså jeg at jeg var ganske ulik de andre barna rundt meg. Det virket ikke som om jeg lærte på samme måte, og strevde i klasserommet med å holde følge. Jeg gikk stadig på pulter og inn i dørkarmer, snublet over mine egne føtter, falt på lekeplassen og det virket som om jeg hadde større problemer enn de andre med å sitte stille i stolen. Jeg var det klumsete barnet som også var som en magnet når det kom til søl. Jeg ble stadig bedt om å ta meg sammen og å stoppe med dagdrømmingen. Fortsatt gjorde jeg det bra i sport og i kreative fag, men under presterte i akademiske fag. Mine skolebøker så forferdelig ut og håndskriften min var nesten uleselig. Det var sider som var dekket med blekk, og fyllepennen jeg ble tvunget til å bruke virket som om den hadde en personlig vendetta mot meg og helte ut blekk over alt.
Det ble aldri vurdert om jeg hadde behov for spesialundervisning for de antok at jeg bare var lat og ufokusert, en som var av normal intelligens, men var mer opptatt av å spille spill enn å gjøre lekser. Jeg kunne være oppe halve natta for å prøve å bli ferdig med lekser, bare for så å bli anklaget for å ha sittet og sett på tv-en halve natta og så forsøkt å gjøre leksene i full fart ved frokostbordet. For slik det så ut kunne jeg jo umulig ha gjort et reelt forsøk. Den ene gangen jeg var så uendelig stolt av meg selv fordi jeg klarte alt på en matteprøve ble jeg innkalt til rektor og beskyldt for å jukse. Dette fordi jeg ikke klarte å forklare hvordan jeg hadde kommet frem til svarene. Etter det gadd jeg ikke å svare på prøver i det hele tatt, selv om jeg egentlig viste svaret. Jeg var for redd for å bli anklaget for å jukse igjen. Mine skolerapporter var fulle av bemerkninger som «Om Linda bare gjorde et like godt forsøk i klasserommet som hun gjør i gymmen, kunne hun ha gjort det meget bra». Problemet var at jeg alltid la ned masse arbeid i klasserommet, men at det aldri vistes, og det pleide å gjøre meg så inderlig lei meg og frustrert.
Jeg ble konstant fortalt at jeg var en idiot og dum, og at jeg aldri kom til å bli noe her i livet. Det gjorde meg bare enda mer bestemt på å vise dem det motsatte, og at jeg bare måtte finne min egen måte å gjøre ting på. I en alder av 14 år begynte jeg å spille trommer, en interesse jeg oppdaget ved en tilfeldighet. Jeg fant ut at jeg hadde et talent for det, og jeg er sikker på at det ubevist lettet noe av mine koordinasjonsproblemer. Rundt denne tiden begynte jeg også å bruke solbriller i klasserommet siden jeg hadde klaget over det sterke lyset fra lampene og gjenskinnet fra de hvite sidene, noe som gjorde det vanskelig for meg å se ordene og gav meg hodepine. Under skolens yrkesdag annonserte jeg at jeg skulle bli rockestjerne når jeg var ferdig på skolen. Foreldrene mine, som takk og lov støttet meg hele veien, var ikke særlig overrasket. Skolen derimot ble ganske skremt og mente jeg kom til å kaste bort fremtiden min på en uoppnåelig drøm. Jeg var på dette tidspunktet mer eller mindre gitt opp av skolen og endte opp med å droppe ut, uten noen kvalifikasjoner. Jeg ble med i et band og innen 2 måneder, i en alder av 17 år, turnerte jeg Nederland rundt og levde ut min drøm. Selv om jeg ikke helt fikk til den rockestjerne-delen av dette livet, så spilte jeg i hele 8 år, fikk oppleve ting de fleste bare kan drømme om og ikke minst lærte jeg at jeg kunne klare det meste bare jeg bestemte meg for det.
Etter at jeg sluttet i musikkbransjen bestemte jeg meg for å bli blomsterhandler, noe jeg overhodet ikke hadde utdanning som. Men på etter eller annet vis, og på samme måte som med trommespillingen, så viste det seg at jeg hadde et talent for det. Det endte med at jeg satte opp mitt eget firma. Jeg drev en butikk og flere markedsboder over en periode på 6 år, helt til ryggen min sa stopp.
Så da satt jeg der da, i en alder av 31 år, uten en karriere eller utdannelse. Og jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre med fremtiden, helt til en annonse i en lokalavis tok meg til en karriererådgiver hos det lokale voksenopplæringssenteret. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk, og å begynne på skolen igjen som voksen student. Jeg planla å studere for å bli kunstterapaut, fordi jeg viste at det var ingen mulighet for at jeg kunne ta en utdannelse innen psykologi eller å takle de eksamenene. Så jeg bestemte meg for å gå veien via kunst og design og meldte meg på et kurs på voksenopplæringssenteret. Det var et kurs for de som manglet papirer fra videregående. Jeg må si at jeg var rimelig vettskremt av tanken på å gå tilbake til skolen etter alle de lite hyggelige opplevelsene jeg hadde hatt i barne- og ungdomsskolen. Men, jeg var eldre, klokere og mye mer ressurssterk nå enn da og jeg gikk tilbake til skolen fordi jeg ønsket det. Ikke fordi jeg måtte. I løpet av dette kurset ble jeg introdusert for datamaskiner for første gang, noe som var genialt for meg, siden jeg slapp å skrive noe for hånd. Jeg oppdaget samtidig at jeg hadde store problemer med å bruke datamusa med min normalt dominante høyre hånd, så jeg gjorde et forsøk med min venstre og plutselig så fungerte det.
På tross av min første nervøsitet rundt studiestart gjorde jeg det bra på kurset. Året etter, i en alder av 33 fikk jeg plass på universitetet og studiet billedkunst. Min verden var for alltid forandret. Min nye venninne pushet meg til å stikke innom Lærings- og rådgivingssenteret på universitet, og hun sa flere ganger at jeg minnet henne om seg selv. Hun hadde Dysleksi. Tilslutt gav jeg etter og de kjørte en test på meg. To dager etterpå ringte de og innkalte meg til et møte. Der fortalte de meg at de mente jeg hadde en tredelt problematikk. Jeg hadde Dysleksi og en stor grad av Dyspraksi, som igjen gjorde dysleksien verre enn den normalt ville vært. Jeg ble sendt til en pedagogisk psykolog for å få en formel diagnose. Jeg hadde frem til da ikke hørt om Dyspraksi, men teamet ved Lærings- og rådgivingssenteret forklarte meg alt og livet mitt gav plutselig mening. Jeg var ikke det uforsiktige, dumme og late barnet som alle hadde forsøkt å fortelle meg at jeg var. Jeg hadde Dyspraksi og Dysleksi, og jeg hadde faktisk en ganske høy intelligens.
Full av nyvunnet kunnskap fullførte jeg min utdannelse og gikk inn i jobber innen kreative industrier, mens jeg gikk deltidskurs i grafisk design og webdesign. I løpet av kursene tilbød en av lærerne meg en undervisningsstilling ved en privat videregående skole som han var i ferd med å starte opp. Innen 18 måneder etter at jeg begynte å undervise hadde jeg gått tilbake til universitetet, denne gangen for å studere til lærer. Og jeg hadde blitt hovedansvarlig for kvalitetssikring og læreplanutvikling ved den videregående skolen.
Så her er jeg da, 50 år og lever med Dyspraksien. Den har vært en stor del av mitt liv, og gjort sitt til at jeg er den jeg er i dag. Etter hvert som jeg ble eldre har jeg forstått så mye mer om meg selv, og jeg har til og med klart å dempe visse aspekter ved Dyspraksien, samt snudd noen svakheter til styrker. Jeg er ikke fult så hyperaktiv som jeg var som barn, men det kan se om ut som jeg har fått litt tvangshandlinger gjennom min konstante behov for å sjekke informasjon og tider, og ved mitt stadige behov for å vite hvor alt er hen.
Jeg har fortsatt problemer med å knyte skolisser og jeg strever med å bruke ting som ostehøvel og bestikk. Jeg hater overraskelser og endringer i tidsplanen i siste liten. Det ødelegger forberedelser jeg har gjort. Jeg har store sensoriske problemer som kan sende meg rett inn i panikkanfall, så jeg prøver å unngå sterkt lys, offentlig transport, støy, fullpakkede plasser og å bruke telefonen med mindre jeg absolutt må. Ofte kan jeg høre hver minste lille lyd i et rom, samtidig som at jeg ikke alltid klarer å skille de forskjellige lydene. Jeg stadig snubler, mister ting, søler og går på ting fordi jeg glemmer hvilket ben eller hvilken arm jeg beveger eller hvilken side av rommet jeg er i, og når jeg fokuserer på mer enn en ting av gangen kan jeg til og med glemme å puste. Jeg har ingen begrep om tid eller hvilken vei viserene går, så jeg sjekker klokka mi konstant. Noen ganger bruker jeg venstre hånd og andre ganger høyre, og jeg konsentrerer meg hardt hver gang jeg gjør noe. Jeg kan fortsatt ikke stave eller lytte og skrive samtidig, og jeg husker aldri grammatikkregler. Min bedre halvdel minner meg stille og forsiktig stadig på at jeg må dempe stemmen, og må roe meg ned når jeg blir over emosjonell og frustrert over min klumsethet. Det er av og til at jeg føler jeg er bare en passasjer på reise i min egen hjerne. Men, alle disse tingene til sammen er en del av meg og jeg har lært meg å leve med det. Jeg tar hver dag som den kommer.
Fortalt av Linda Unwin, oversatt av Linda Eliseussen
Jeg fikk diagnosene Dyspraksi, Dysleksi og Scotopic Syndrom i en alder av 33 år, etter at jeg hadde startet på universitet som voksen. Helt frem til da hadde jeg aldri hørt om Dyspraksi, men i etterpåklokskapens navn kan jeg selvfølgelig se at det hadde en stor innvirkning gjennom hele mitt liv.
Ifølge min mor krabbet jeg ikke slik som andre barn gjorde. I full fart raste jeg rundt i huset på hender og føtter og med rompa i været akkurat som et slags insekt. Det jeg så gjorde var å løpe, heller enn å gå. Etter det var det tydeligvis ingen som kunne stoppe meg. Jeg var et fryktelig hyperaktivt og veldig rotete barn, full av nervøse bevegelser, og jeg distraherte stadig min mor ved å fare rundt i en rasende fart. Selvfølgelig, tilbake i 1960-årene var det ikke noe som het ADHD eller noe annet lignende, så mine foreldre fikk beskjed om at jeg «bare» var ei hyperaktiv jente med nervøse bevegelser, at jeg trengte noe å fokusere på og at det ville gå over når jeg startet på skolen. Når jeg startet på skolen ble det ganske opplagt at jeg ikke var særlig akademisk av meg. Jeg var treg på å lese, hadde problemer med å fokusere på en ting av gangen, jeg var klumsete, rotete, sølte mye og hadde problemer med å kontrollere en penn. Men, jeg gjorde det bra i kreative fag og i kroppsøving/gym, og ble derfor oppmuntret til å delta i så mange aktiviteter som mulig for å få et utløp for min hyperaktivitet, som jeg helt klart ikke ville vokse meg ut av.
Etter hvert som jeg ble eldre og avanserte i skolen, innså jeg at jeg var ganske ulik de andre barna rundt meg. Det virket ikke som om jeg lærte på samme måte, og strevde i klasserommet med å holde følge. Jeg gikk stadig på pulter og inn i dørkarmer, snublet over mine egne føtter, falt på lekeplassen og det virket som om jeg hadde større problemer enn de andre med å sitte stille i stolen. Jeg var det klumsete barnet som også var som en magnet når det kom til søl. Jeg ble stadig bedt om å ta meg sammen og å stoppe med dagdrømmingen. Fortsatt gjorde jeg det bra i sport og i kreative fag, men under presterte i akademiske fag. Mine skolebøker så forferdelig ut og håndskriften min var nesten uleselig. Det var sider som var dekket med blekk, og fyllepennen jeg ble tvunget til å bruke virket som om den hadde en personlig vendetta mot meg og helte ut blekk over alt.
Det ble aldri vurdert om jeg hadde behov for spesialundervisning for de antok at jeg bare var lat og ufokusert, en som var av normal intelligens, men var mer opptatt av å spille spill enn å gjøre lekser. Jeg kunne være oppe halve natta for å prøve å bli ferdig med lekser, bare for så å bli anklaget for å ha sittet og sett på tv-en halve natta og så forsøkt å gjøre leksene i full fart ved frokostbordet. For slik det så ut kunne jeg jo umulig ha gjort et reelt forsøk. Den ene gangen jeg var så uendelig stolt av meg selv fordi jeg klarte alt på en matteprøve ble jeg innkalt til rektor og beskyldt for å jukse. Dette fordi jeg ikke klarte å forklare hvordan jeg hadde kommet frem til svarene. Etter det gadd jeg ikke å svare på prøver i det hele tatt, selv om jeg egentlig viste svaret. Jeg var for redd for å bli anklaget for å jukse igjen. Mine skolerapporter var fulle av bemerkninger som «Om Linda bare gjorde et like godt forsøk i klasserommet som hun gjør i gymmen, kunne hun ha gjort det meget bra». Problemet var at jeg alltid la ned masse arbeid i klasserommet, men at det aldri vistes, og det pleide å gjøre meg så inderlig lei meg og frustrert.
Jeg ble konstant fortalt at jeg var en idiot og dum, og at jeg aldri kom til å bli noe her i livet. Det gjorde meg bare enda mer bestemt på å vise dem det motsatte, og at jeg bare måtte finne min egen måte å gjøre ting på. I en alder av 14 år begynte jeg å spille trommer, en interesse jeg oppdaget ved en tilfeldighet. Jeg fant ut at jeg hadde et talent for det, og jeg er sikker på at det ubevist lettet noe av mine koordinasjonsproblemer. Rundt denne tiden begynte jeg også å bruke solbriller i klasserommet siden jeg hadde klaget over det sterke lyset fra lampene og gjenskinnet fra de hvite sidene, noe som gjorde det vanskelig for meg å se ordene og gav meg hodepine. Under skolens yrkesdag annonserte jeg at jeg skulle bli rockestjerne når jeg var ferdig på skolen. Foreldrene mine, som takk og lov støttet meg hele veien, var ikke særlig overrasket. Skolen derimot ble ganske skremt og mente jeg kom til å kaste bort fremtiden min på en uoppnåelig drøm. Jeg var på dette tidspunktet mer eller mindre gitt opp av skolen og endte opp med å droppe ut, uten noen kvalifikasjoner. Jeg ble med i et band og innen 2 måneder, i en alder av 17 år, turnerte jeg Nederland rundt og levde ut min drøm. Selv om jeg ikke helt fikk til den rockestjerne-delen av dette livet, så spilte jeg i hele 8 år, fikk oppleve ting de fleste bare kan drømme om og ikke minst lærte jeg at jeg kunne klare det meste bare jeg bestemte meg for det.
Etter at jeg sluttet i musikkbransjen bestemte jeg meg for å bli blomsterhandler, noe jeg overhodet ikke hadde utdanning som. Men på etter eller annet vis, og på samme måte som med trommespillingen, så viste det seg at jeg hadde et talent for det. Det endte med at jeg satte opp mitt eget firma. Jeg drev en butikk og flere markedsboder over en periode på 6 år, helt til ryggen min sa stopp.
Så da satt jeg der da, i en alder av 31 år, uten en karriere eller utdannelse. Og jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre med fremtiden, helt til en annonse i en lokalavis tok meg til en karriererådgiver hos det lokale voksenopplæringssenteret. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk, og å begynne på skolen igjen som voksen student. Jeg planla å studere for å bli kunstterapaut, fordi jeg viste at det var ingen mulighet for at jeg kunne ta en utdannelse innen psykologi eller å takle de eksamenene. Så jeg bestemte meg for å gå veien via kunst og design og meldte meg på et kurs på voksenopplæringssenteret. Det var et kurs for de som manglet papirer fra videregående. Jeg må si at jeg var rimelig vettskremt av tanken på å gå tilbake til skolen etter alle de lite hyggelige opplevelsene jeg hadde hatt i barne- og ungdomsskolen. Men, jeg var eldre, klokere og mye mer ressurssterk nå enn da og jeg gikk tilbake til skolen fordi jeg ønsket det. Ikke fordi jeg måtte. I løpet av dette kurset ble jeg introdusert for datamaskiner for første gang, noe som var genialt for meg, siden jeg slapp å skrive noe for hånd. Jeg oppdaget samtidig at jeg hadde store problemer med å bruke datamusa med min normalt dominante høyre hånd, så jeg gjorde et forsøk med min venstre og plutselig så fungerte det.
På tross av min første nervøsitet rundt studiestart gjorde jeg det bra på kurset. Året etter, i en alder av 33 fikk jeg plass på universitetet og studiet billedkunst. Min verden var for alltid forandret. Min nye venninne pushet meg til å stikke innom Lærings- og rådgivingssenteret på universitet, og hun sa flere ganger at jeg minnet henne om seg selv. Hun hadde Dysleksi. Tilslutt gav jeg etter og de kjørte en test på meg. To dager etterpå ringte de og innkalte meg til et møte. Der fortalte de meg at de mente jeg hadde en tredelt problematikk. Jeg hadde Dysleksi og en stor grad av Dyspraksi, som igjen gjorde dysleksien verre enn den normalt ville vært. Jeg ble sendt til en pedagogisk psykolog for å få en formel diagnose. Jeg hadde frem til da ikke hørt om Dyspraksi, men teamet ved Lærings- og rådgivingssenteret forklarte meg alt og livet mitt gav plutselig mening. Jeg var ikke det uforsiktige, dumme og late barnet som alle hadde forsøkt å fortelle meg at jeg var. Jeg hadde Dyspraksi og Dysleksi, og jeg hadde faktisk en ganske høy intelligens.
Full av nyvunnet kunnskap fullførte jeg min utdannelse og gikk inn i jobber innen kreative industrier, mens jeg gikk deltidskurs i grafisk design og webdesign. I løpet av kursene tilbød en av lærerne meg en undervisningsstilling ved en privat videregående skole som han var i ferd med å starte opp. Innen 18 måneder etter at jeg begynte å undervise hadde jeg gått tilbake til universitetet, denne gangen for å studere til lærer. Og jeg hadde blitt hovedansvarlig for kvalitetssikring og læreplanutvikling ved den videregående skolen.
Så her er jeg da, 50 år og lever med Dyspraksien. Den har vært en stor del av mitt liv, og gjort sitt til at jeg er den jeg er i dag. Etter hvert som jeg ble eldre har jeg forstått så mye mer om meg selv, og jeg har til og med klart å dempe visse aspekter ved Dyspraksien, samt snudd noen svakheter til styrker. Jeg er ikke fult så hyperaktiv som jeg var som barn, men det kan se om ut som jeg har fått litt tvangshandlinger gjennom min konstante behov for å sjekke informasjon og tider, og ved mitt stadige behov for å vite hvor alt er hen.
Jeg har fortsatt problemer med å knyte skolisser og jeg strever med å bruke ting som ostehøvel og bestikk. Jeg hater overraskelser og endringer i tidsplanen i siste liten. Det ødelegger forberedelser jeg har gjort. Jeg har store sensoriske problemer som kan sende meg rett inn i panikkanfall, så jeg prøver å unngå sterkt lys, offentlig transport, støy, fullpakkede plasser og å bruke telefonen med mindre jeg absolutt må. Ofte kan jeg høre hver minste lille lyd i et rom, samtidig som at jeg ikke alltid klarer å skille de forskjellige lydene. Jeg stadig snubler, mister ting, søler og går på ting fordi jeg glemmer hvilket ben eller hvilken arm jeg beveger eller hvilken side av rommet jeg er i, og når jeg fokuserer på mer enn en ting av gangen kan jeg til og med glemme å puste. Jeg har ingen begrep om tid eller hvilken vei viserene går, så jeg sjekker klokka mi konstant. Noen ganger bruker jeg venstre hånd og andre ganger høyre, og jeg konsentrerer meg hardt hver gang jeg gjør noe. Jeg kan fortsatt ikke stave eller lytte og skrive samtidig, og jeg husker aldri grammatikkregler. Min bedre halvdel minner meg stille og forsiktig stadig på at jeg må dempe stemmen, og må roe meg ned når jeg blir over emosjonell og frustrert over min klumsethet. Det er av og til at jeg føler jeg er bare en passasjer på reise i min egen hjerne. Men, alle disse tingene til sammen er en del av meg og jeg har lært meg å leve med det. Jeg tar hver dag som den kommer.
Fortalt av Linda Unwin, oversatt av Linda Eliseussen
Utfordringer
Jeg var 9 år når jeg fikk diagnosen Dyspraksi. Jeg kan knapt huske hva som skjedde og hva som ledet til at jeg tilbrakte en dag på sykehuset for å utføre disse rare gåtestene. Jeg har alltid gått på tåspissene (Jeg kan fortsatt ikke gå komfertabelt med mindre jeg går på de) og alt jeg husker fra den dagen er at legen ba meg gå på foten flere ganger. Jeg mer eller mindre trakk på skuldrene og bare gjorde det. Jeg fikk allerede hjelp fra spesped og var i spesialklasse (egne grupper som fikk litt mer oppfølging enn resten klassen i noen fag) før jeg fikk min diagnose, så jeg merket ingen forskjell nå når jeg hadde en diagnose som gav meg enda en grunn til å være i denne klassen. Jeg merket ikke at det påvirket min motorikk og koordinasjon før jeg begynte i ungdomsskolen. For å være ærlig, jeg vet at å få diagnosen er viktig og at i det lange løp så fikk jeg all den bistand jeg hadde behov for, men å bli fortalt i en alder av 9 år at jeg ikke var dum alikevel, men at jeg hadde en diagnose med et navn jeg ikke klarte å uttale gav meg lite trøst.
Jeg hadde fortsatt lærere som kjeftet på meg fordi jeg ikke forstod ting like fort som andre, jeg hadde fortsatt de andre barna som gjorde narr av meg for å være dum, og jeg hadde fortsatt ingen venner på skolen. Gjennom det meste av skoletiden min ble jeg enten mobbet eller isolert. Jeg hadde noen velmenende lærere som prøvde å tvinge meg til å leke med de andre barna. Men, siden de ikke ville leke med meg betydde det at de benyttet denne muligheten til å fortsette å gjøre narr av meg. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg ble mobbet, i begynnelsen. Jeg vet det ikke hjalp at jeg ikke kunne knyte skolissene eller sparke en ball. Alt i alt var jeg ikke det gladeste barnet, og jeg endte opp med å bli veldig sky og nervøs rundt mennesker. Ikke mye forandret seg i løpet av ungdomsskolen. Jeg ble mobbet mye gjennom mitt første år der, men tilslutt stoppet det og alle lot meg være i fred sånn at jeg kunne lese mine bøker i langfri. Jeg gikk ikke i spesialklasse lenger, jeg var en vanlig elev og jeg hadde noen få venner. Mine venner gjorde samme mengde jobb som meg, men endte opp som klassens beste elever, så jeg følte meg ganske dum store deler av tiden. Jeg ble tilbudt lenger tid ved eksamen om jeg ønsket det, men siden jeg ble så mye mobbet ville jeg unngå alt som fikk meg til å skille meg ut. Etter hvert stoppet mobbingen, for det meste fordi mobberne vokste ut av det. Men, jeg var fortsatt en del alene og livredd for at det skulle skje igjen.
Jeg har kommet meg gjennom videregående og inn på universitet/høyskole nå. Jeg er mindre skamfull over hvem jeg er og har fått noen veldig gode venner. Fortsatt blir jeg noen ganger redd for at folk ikke liker meg, men det stopper meg ikke lenger fra å be om hjelp når jeg har behov for det.
Fortalt av Lauren Milton, oversatt av Linda Eliseussen
Jeg var 9 år når jeg fikk diagnosen Dyspraksi. Jeg kan knapt huske hva som skjedde og hva som ledet til at jeg tilbrakte en dag på sykehuset for å utføre disse rare gåtestene. Jeg har alltid gått på tåspissene (Jeg kan fortsatt ikke gå komfertabelt med mindre jeg går på de) og alt jeg husker fra den dagen er at legen ba meg gå på foten flere ganger. Jeg mer eller mindre trakk på skuldrene og bare gjorde det. Jeg fikk allerede hjelp fra spesped og var i spesialklasse (egne grupper som fikk litt mer oppfølging enn resten klassen i noen fag) før jeg fikk min diagnose, så jeg merket ingen forskjell nå når jeg hadde en diagnose som gav meg enda en grunn til å være i denne klassen. Jeg merket ikke at det påvirket min motorikk og koordinasjon før jeg begynte i ungdomsskolen. For å være ærlig, jeg vet at å få diagnosen er viktig og at i det lange løp så fikk jeg all den bistand jeg hadde behov for, men å bli fortalt i en alder av 9 år at jeg ikke var dum alikevel, men at jeg hadde en diagnose med et navn jeg ikke klarte å uttale gav meg lite trøst.
Jeg hadde fortsatt lærere som kjeftet på meg fordi jeg ikke forstod ting like fort som andre, jeg hadde fortsatt de andre barna som gjorde narr av meg for å være dum, og jeg hadde fortsatt ingen venner på skolen. Gjennom det meste av skoletiden min ble jeg enten mobbet eller isolert. Jeg hadde noen velmenende lærere som prøvde å tvinge meg til å leke med de andre barna. Men, siden de ikke ville leke med meg betydde det at de benyttet denne muligheten til å fortsette å gjøre narr av meg. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg ble mobbet, i begynnelsen. Jeg vet det ikke hjalp at jeg ikke kunne knyte skolissene eller sparke en ball. Alt i alt var jeg ikke det gladeste barnet, og jeg endte opp med å bli veldig sky og nervøs rundt mennesker. Ikke mye forandret seg i løpet av ungdomsskolen. Jeg ble mobbet mye gjennom mitt første år der, men tilslutt stoppet det og alle lot meg være i fred sånn at jeg kunne lese mine bøker i langfri. Jeg gikk ikke i spesialklasse lenger, jeg var en vanlig elev og jeg hadde noen få venner. Mine venner gjorde samme mengde jobb som meg, men endte opp som klassens beste elever, så jeg følte meg ganske dum store deler av tiden. Jeg ble tilbudt lenger tid ved eksamen om jeg ønsket det, men siden jeg ble så mye mobbet ville jeg unngå alt som fikk meg til å skille meg ut. Etter hvert stoppet mobbingen, for det meste fordi mobberne vokste ut av det. Men, jeg var fortsatt en del alene og livredd for at det skulle skje igjen.
Jeg har kommet meg gjennom videregående og inn på universitet/høyskole nå. Jeg er mindre skamfull over hvem jeg er og har fått noen veldig gode venner. Fortsatt blir jeg noen ganger redd for at folk ikke liker meg, men det stopper meg ikke lenger fra å be om hjelp når jeg har behov for det.
Fortalt av Lauren Milton, oversatt av Linda Eliseussen
Noe var anderledes
Vi var lykkelige da sønnen vår ble født til termin, over 4 kilo og sunn. Da han ble mellom 4 og 6 måneder stoppet veksten i vekt og lengde og en periode med tester på sykehuset fulgte. De fant ingen svar på hvorfor sønnen vår ble liten og tynn. Han var vanskelig å få i mat, og å få ham til å sove var tidkrevende og slitsomt. Mye ”byssing” hver dag og kveld måtte til. Da han var ca 1,5 år fikk vi hjelp av en sykepleier for å få ham til å sove, og siden har han sovnet selv og sovet hele natten. Han satt ikke selv da han var 1 år og var generelt sen i motorisk utvikling.
Fysioterapeuten sa han gjorde alt riktig, bare sent i forhold til alder. 3 år gammel sjekket vi hørselen, siden språkutviklingen ikke gikk som normalt. Hørselen var god, og vi ble henvist til PPT. Etter mye venting, testing og utredning fikk han diagnosen ”spesifikke språkvansker”. Da fikk han ekstra assistent og spesialpedagog i barnehagen. Det var likevel noe ved ham som vi ikke greide å sette ord på. Han har alltid vært litt sen motorisk, og var en skikkelig ulykkesfugl. Mange sår og kuler var en del av hverdagen. Balansen var dårlig og han beveget seg på en rar måte. Finmotorisk har han alltid vært flink- han pusler, perler og tegner mye. I barnehagen gikk han mye alene og han ble veldig lei seg når vi ikke forsto hva han sa…noe som skjedde ofte. Det skulle generelt lite til for at han ble lei seg, og da ble han VELDIG lei seg på en måte som var uforståelig for oss. Vi følte det emosjonelle og det motoriske var en del av hans problem, ikke bare det språklige. Da vi hørte og etter hvert leste om dyspraksi, var det mange biter som falt på plass. Endelig var det noe som beskrev sønnen vår, en diagnose! Vi leste også om KISS/KIDD-problematikk på internett, og kjente dette igjen i sønnen vår. Vi tok kontakt med en manuellterapeut, som fant og behandlet en dysfunksjon eller låsning i øvre nakkeledd – en KIDD-problematikk. Etter hva vi har forstått kan dette ha sammenheng med dyspraksi, men vi ønsker fortsatt mer kunnskap om dette. Vi tok kontakt med legen vår og fikk en henvisning til fysioterapi, noe vi håper å komme i gang med snart. Vi har også blitt henvist til habiliteringsteamet i Buskerud og venter på en utredning. MEN TING TAR TID!! Håper å få en diagnose før han begynner på skolen, slik at skolestarten kan bli best mulig.
Anonym
Vi var lykkelige da sønnen vår ble født til termin, over 4 kilo og sunn. Da han ble mellom 4 og 6 måneder stoppet veksten i vekt og lengde og en periode med tester på sykehuset fulgte. De fant ingen svar på hvorfor sønnen vår ble liten og tynn. Han var vanskelig å få i mat, og å få ham til å sove var tidkrevende og slitsomt. Mye ”byssing” hver dag og kveld måtte til. Da han var ca 1,5 år fikk vi hjelp av en sykepleier for å få ham til å sove, og siden har han sovnet selv og sovet hele natten. Han satt ikke selv da han var 1 år og var generelt sen i motorisk utvikling.
Fysioterapeuten sa han gjorde alt riktig, bare sent i forhold til alder. 3 år gammel sjekket vi hørselen, siden språkutviklingen ikke gikk som normalt. Hørselen var god, og vi ble henvist til PPT. Etter mye venting, testing og utredning fikk han diagnosen ”spesifikke språkvansker”. Da fikk han ekstra assistent og spesialpedagog i barnehagen. Det var likevel noe ved ham som vi ikke greide å sette ord på. Han har alltid vært litt sen motorisk, og var en skikkelig ulykkesfugl. Mange sår og kuler var en del av hverdagen. Balansen var dårlig og han beveget seg på en rar måte. Finmotorisk har han alltid vært flink- han pusler, perler og tegner mye. I barnehagen gikk han mye alene og han ble veldig lei seg når vi ikke forsto hva han sa…noe som skjedde ofte. Det skulle generelt lite til for at han ble lei seg, og da ble han VELDIG lei seg på en måte som var uforståelig for oss. Vi følte det emosjonelle og det motoriske var en del av hans problem, ikke bare det språklige. Da vi hørte og etter hvert leste om dyspraksi, var det mange biter som falt på plass. Endelig var det noe som beskrev sønnen vår, en diagnose! Vi leste også om KISS/KIDD-problematikk på internett, og kjente dette igjen i sønnen vår. Vi tok kontakt med en manuellterapeut, som fant og behandlet en dysfunksjon eller låsning i øvre nakkeledd – en KIDD-problematikk. Etter hva vi har forstått kan dette ha sammenheng med dyspraksi, men vi ønsker fortsatt mer kunnskap om dette. Vi tok kontakt med legen vår og fikk en henvisning til fysioterapi, noe vi håper å komme i gang med snart. Vi har også blitt henvist til habiliteringsteamet i Buskerud og venter på en utredning. MEN TING TAR TID!! Håper å få en diagnose før han begynner på skolen, slik at skolestarten kan bli best mulig.
Anonym
Å jobbe mot forståelse
Vår sønn ble født til termin, november 1998, etter et ukomplisert svangerskap. En meget blid og sosial gutt. Bablet og snakket mye. Han satt tidlig og snudde seg innenfor normale tidsrammer. Krabbet ikke men rumpe-akte i stor fart. Gikk først når han var 17.måneder. Utover det ikke problemer av fin eller grovmotorisk art. Ikke spesielle problemer med suging, men setter lett ting i halsen. Refluksproblemer ved amming avslørte tidlig at han har omfattende matvareallergier. Var
mye syk sine første leveår med blant annet gjentatte ørebetennelser og luftveisplager. Operert inn dren i ørene ved flere anledninger.
Vel 1.5 år ble vi henvist til Voldsløkka for hørselstest på bakgrunn av manglende språkutvikling. Normale funn både ved første, og andre gangs testing noen måneder senere. De henviste så videre til PPT for videre utredning. 3 år gammel ble han grundig testet og utredet ved SSBU (statens senter for barne og ung.psyk.) Dette resulterte i diagnosen ekspressiv språkvanske, også kalt verbal dyspraksi. Han fikk oppfølging av spesialpedagog/audiopedagog, ansatt i 80 % stilling, de to siste årene i barnehage.
Vi har vært så heldig at spesialpedagogen har fulgt ham over i skolen. Han er meget ressurs krevende i skole situasjonen og trenger mye oppfølging med det verbale. Spesielt norsk og matte er vanskelig. Han har trent PRAXIS i to år. Har nå overført kunnskapen til lese- og skriveopplæringen.
Det går stadig fremover med hans verbale språk, men det går sent og krever mye øvelse. Som de fleste andre barn med så omfattende språkproblemer, strever vår sønn med å knekke lesekoden. Vi i den nærmeste krets rundt han forstår en del av hva han sier, men for andre er han fremdeles uforståelig. Bruker mye kroppsspråk og gester når han skal gjøre seg forstått.
Han har alltid vært en aktiv og sosial gutt, med et utrolig godt humør og stå på vilje. Spiller både fotball og tennis, om vinteren går det i bandy, alpint og langrenn. Med tilstrekkelig hjelp og støtte klarer vår sønn seg bra. Behovet for at det er tolk tilstede som forstår hva han sier er helt essensielt for ham. Vi håper at han i løpet av få år vil tilegne seg et språk som er mer forståelig og funksjonelt slik at han fortsatt vil henge med sosialt.
Anonym
Vår sønn ble født til termin, november 1998, etter et ukomplisert svangerskap. En meget blid og sosial gutt. Bablet og snakket mye. Han satt tidlig og snudde seg innenfor normale tidsrammer. Krabbet ikke men rumpe-akte i stor fart. Gikk først når han var 17.måneder. Utover det ikke problemer av fin eller grovmotorisk art. Ikke spesielle problemer med suging, men setter lett ting i halsen. Refluksproblemer ved amming avslørte tidlig at han har omfattende matvareallergier. Var
mye syk sine første leveår med blant annet gjentatte ørebetennelser og luftveisplager. Operert inn dren i ørene ved flere anledninger.
Vel 1.5 år ble vi henvist til Voldsløkka for hørselstest på bakgrunn av manglende språkutvikling. Normale funn både ved første, og andre gangs testing noen måneder senere. De henviste så videre til PPT for videre utredning. 3 år gammel ble han grundig testet og utredet ved SSBU (statens senter for barne og ung.psyk.) Dette resulterte i diagnosen ekspressiv språkvanske, også kalt verbal dyspraksi. Han fikk oppfølging av spesialpedagog/audiopedagog, ansatt i 80 % stilling, de to siste årene i barnehage.
Vi har vært så heldig at spesialpedagogen har fulgt ham over i skolen. Han er meget ressurs krevende i skole situasjonen og trenger mye oppfølging med det verbale. Spesielt norsk og matte er vanskelig. Han har trent PRAXIS i to år. Har nå overført kunnskapen til lese- og skriveopplæringen.
Det går stadig fremover med hans verbale språk, men det går sent og krever mye øvelse. Som de fleste andre barn med så omfattende språkproblemer, strever vår sønn med å knekke lesekoden. Vi i den nærmeste krets rundt han forstår en del av hva han sier, men for andre er han fremdeles uforståelig. Bruker mye kroppsspråk og gester når han skal gjøre seg forstått.
Han har alltid vært en aktiv og sosial gutt, med et utrolig godt humør og stå på vilje. Spiller både fotball og tennis, om vinteren går det i bandy, alpint og langrenn. Med tilstrekkelig hjelp og støtte klarer vår sønn seg bra. Behovet for at det er tolk tilstede som forstår hva han sier er helt essensielt for ham. Vi håper at han i løpet av få år vil tilegne seg et språk som er mer forståelig og funksjonelt slik at han fortsatt vil henge med sosialt.
Anonym
"Praxis" gir resultater
Vår sønn er født i 1998 og går i 2. klasse. Han fikk diagnosen dyspraksi våren 2002, på RH, barnenevrologisk seksjon, Berg Gård. Hans hovedvansker, ja det må vel kalles handikap, er på taleapparatet. Han trenger masse tid og bruker mye energi for hvert ord som skal ut. Skigåing, fotball og sykling er det mest krevende å få til. Andre grov- og fin motoriske aktiviteter er også vanskelig eller vondt. Vi foreldre, skolen og fagpersoner vi har rundt ham, jobber hardt for å gi ham den beste støtte. Miljøet i klassen er viktig å pleie, likeledes SFO miljøet. Oversikt og visuell støtte i hverdagen er nyttig og det at vi motiverer og gir ham den tiden han trenger. Vi vil spesielt fremheve at språktreningsopplegget Praxis har gitt resultater. Vi er heldige som har en glad gutt til tross for den krevende tilværelsen han lever i!
Anonym
Anonym